Autogen (gassmelting)
Flamme i stedet for — , lodding og skjæring med brenngass og oksygen
AI generated Med autogenmetoden lagar ein brenngass-oksygen-flamme varmen — heilt utan straum. Flammen smeltar metallet, tilsettstaven blir ført til for hand. Oldefaren til alle sveisemetodar lever vidare: for lodding, skjering, reparasjon og overalt der det ikkje finst straum.
— i dagligt tale «autogen» — er oldefaren til alle sveisemetoder. I stedet for en lager en flamme varmen: En brenngass (oftest acetylen) brenner med oksygen og når over 3000 °C. Med denne flammen smelter du metallet og fører tilsettstaven for hånd — helt uten strømkilde.
Hvorfor nettopp acetylen blir så varmt
Flammen er en liten kjemifabrikk. Acetylen brenner i to trinn: Først spaltes det i og hydrogen og brenner med det medførte oksygenet — da oppstår den klart lysende første forbrenningssonen, den indre kjeglen. Bak den brenner resten med oksygen fra luften rundt. Nettopp denne to-trinns forbrenningen gjør flammen så varm (rundt 3160 °C) og samtidig så lett å dosere. Andre brenngasser som propan når lavere og varmer langsommere — det holder til lodding og oppvarming, men for smeltesveising av stål er acetylen målestokken.
Den store fordelen: Autonomi. Ingen strøm, ingen beskyttelsesgassflaske, ingen elektrode med strømpe — bare brenner, brenngass, oksygen og en tilsettstav. Metoden fungerer overalt, også langt fra nærmeste stikkontakt.
Flammen er verktøyet — og du kan stille den inn
• Nøytral flamme: Oksygen og brenngass i riktig forhold, med klart definert indre kjegle — for av stål.
• Reduserende flamme (karbonrik): Mer brenngass — for hardlodding og for materialer som ikke tåler oksidasjon.
• Oksiderende flamme (oksygenrik): Mer oksygen — varmere, men oksiderende, bare for spesialtilfeller som messing.
Flammen røper innstillingen: En kort, skarpt avgrenset indre kjegle betyr nøytral, en lang, frynset kjegle for mye oksygen, en diffus, blek kjegle for mye brenngass.
Brenner og dyse
Dysestørrelsen velger du etter platetykkelsen — for liten dyse gir ikke nok varme, for stor overoppheter platen. Det sveises «mot venstre» (tynne plater, brenneren skyves i sveiseretningen) eller «mot høyre» (tykke plater, brenneren trekkes mot retningen). Tilsettstaven er for stål oftests lavkarbon og kobberbelagt mot rust.
Fire oppgaver der autogen er uslåelig:
1. Lodding og hardlodding: Den fine forskjellen fra : Ved lodding smelter bare , ikke — det holder seg fast. Flammen gir kontrollert varme der ville være for grov: kobberrør, radiatorer, smykker, sanitær, karosseriplater.
2. Brennkutting: Her brenner en oksygenstråle det oppvarmede jernet rett og slett opp og blåser det bort. Platen varmes først med flammen til tennpunktet, så kutter den rene oksygenstrålen — tykke plater skiller ingen annen metode så økonomisk.
3. Reparasjon og tynne plater: Karosseri, takrenner, blikk — der det trengs myk, godt doserbar varme.
4. Varming, retting og : Flammen er også en presis varmekilde. Du kan bruke den til før , til retting av skjeve plater eller til — oppgaver der en ville være altfor grov.
Prisen: mye varme, mye forvregning
Flammen tilfører varmen bredt — er stor, platen forvregner seg, og bygger seg opp i hele komponenten. Derfor hører autogen på tynn plate til erfarne hender: Den som varmer til det gløder, har allerede slått seg før sømmen er lagt.
Sikkerhet er sjefens ansvar: Acetylen er høyeksplosivt. Flasker skal aldri ligge under drift, bytt trykkregulatorer og tilbakeslagsventiler med omhu, og ved av galvaniserte deler dannes giftige sinkdamper — luft godt eller bruk avsug.
Ulempene: Det er langsomt, varmetilførselen er stor (mye forvregning), og sømkvaliteten når aldri opp til lysbueprosessenes. For bærende konstruksjoner er autogen derfor i dag stort sett erstattet — men som håndverksteknikk og for lodding er det uunnværlig.