TIG-sveising — Sveisemetoder

TIG står for -inertgass — og det er metoden alle andre må måles mot. Ved brenner mellom en ikke-smeltende og arbeidsstykket. En inert gass — som regel — beskytter og elektroden mot atmosfæren.

Det avgjørende: Elektroden smelter ikke med. Du styrer og varmetilførselen helt uavhengig av tilsatsen, som du fører inn i badet for hånd som . Det gir deg en kontroll ingen annen metode tilbyr — derfor er TIG kongedisiplinen for rotstrenger, tynne plater og høyverdige sveiser.

Poling og tilkoblinger: Hvor hører hva hjemme?

Ved TIG gjelder en fast regel: Jorda på plusspolen, brenneren på minuspolen (likestrøm, elektrode minus = DC−). Mange moderne invertere har symmetriske kontakter — begge ser like ut, fordi de opprinnelig er ment for elektrode-. Er TIG-symbolet på maskinen slitt bort, hjelper et blikk på gasstilkoblingen: Den sitter alltid umiddelbart ved siden av minuspolen.

Dessuten: Jordklemmen så nær fugen som mulig! All sveisestrøm skaper et elektromagnetisk felt. Henger du jorda metervis unna, tvinger du strømmen på en enorm omvei — følgen er magnetisk blåseeffekt (Arc Blow): danser, ryker, spruter til siden.

Elektrodediameter og strømstyrke

Tommelfingerregelen: Diameteren på wolframelektroden (i mm) ganger 100 gir omtrent maksimal strømstyrke. En 1,6 mm-elektrode tåler altså opptil omtrent 160 A, en 2,4 mm-elektrode rundt 240 A. For tynn elektrode smelter kuleformet bort og etterlater wolframinneslutninger i sveisen. Ved høyere strømmer strekker ikke en liten standardbrenner til lenger — da trenger du en større brenner eller en vannkjølt slangekabel, ellers svir brenneren seg bort i hånden din.

Wolframelektroden: Fargen røper doteringen

Elektroden er dotert med oksider som forbedrer tenningen og øker strømbelastbarheten. Fargen på elektrodeenden angir typen (etter ISO 6848):

• Rød (2 % thorium) og oransje (4 % thorium): Fremragende levetid, svært stabil , høy strømbelastbarhet — tidligere standarden for DC. Men: Thorium er radioaktivt og giftig. Slipestøvet må ikke pustes inn. På grunn av strålingen og avhendingen er de på vei ut.

• Grå (2 % cerium): Den moderne allrounderen — ikke radioaktiv, god tenning også ved lave strømmer, for AC og DC. Den klassiske erstatningen for thorium.

• Blå (2 % lantan) og gull (1,5 % lantan): Ikke radioaktiv, svært god tenning og høy belastbarhet — også vanlig thorium-erstatning.

• Hvit (zirkonium): For AC på aluminium — svært stabil, kuleformet elektrodespiss.

• Grønn (rent ): Klassikeren for AC på aluminium, men lavere strømbelastbarhet.Husk: I de fleste verksteder har grå (cerium) og blå (lantan) for lengst avløst de røde og oransje thoriumelektrodene — samme ytelse, men uten radioaktivitet. Den som fortsatt sliper thorium, trenger absolutt avsug eller åndedrettsvern.

Elektrodeutstikket: ditt gassbeskyttelses-skjold

Hvor langt elektroden stikker ut av gassdysen, avgjør gassbeskyttelsen. Som tommelfingerregel: Utstikket tilsvarer omtrent gassdysens innvendige diameter — ved standardbruk 5–8 mm. Stikker elektroden for langt ut, havner den i luftstrømmen, beskyttelsesgassklokken rives av, og elektroden trekker straks oksygen — porøse, oksiderte, ubrukelige sveiser blir følgen.

Underlags-fellen

Kobber og aluminium leder strøm utmerket — men også varme. Et underlag av disse materialene trekker sveisevarmen og lynraskt ut av delen: innbrenningsproblemer, deformasjon og sprekkdannelse. Bedre er en nikkelplate eller flettet nikkelmatte — den leder strømmen, men er en dårlig varmeleder, slik at prosessvarmen blir i delen.

Strømtypen avgjør materialet

• Likestrøm, elektrode minus (DC−): For stål og rustfritt. Mesteparten av varmen går inn i arbeidsstykket, innbrenningen er dyp og smal.

• Vekselstrøm (AC): For aluminium og magnesium. Den positive halvperioden bryter opp det seige («katodisk rensing»), den negative gir innbrenningen.

Anvendelser finnes overalt der det må være rent og tett: rustfrie rørledninger, aluminiumskonstruksjoner, titan i flybygging, tynne plater og overalt i høyverdige forbindelser.

Moderne maskiner: frekvens, karakteristikker og puls

Strømtypen er bare halve sannheten. Moderne invertere gir deg en hel håndfull justeringsskruer som gjør den samme til et helt annet verktøy. Den som kjenner dem, henter det dobbelte ut av maskinen — den som ignorerer dem, kjører en Formel 1-bil i andregir.

AC-frekvens: samle

Ved hopper strømmen flere ganger i sekundet mellom pluss og minus. De klassiske 50 Hz er standard. Moderne maskiner lar deg heve frekvensen — til 100, 200, ofte flere hundre hertz. Hva skjer? blir smalere og stivere, den samler seg. Innbrenningen blir dypere og smalere, holder seg også i trange fuger pent på sporet i stedet for å danse. Ved aluminium- betyr det: mindre bredt smeltebad, mindre varme ved siden av sveisen, færre anløpsfarger — med full katodisk rensing av .Karakteristikken: Firkant, sinus eller trekant?

På noen maskiner bestemmer du i tillegg hvordan strømmen forløper i hver halvperiode — kurveformen.

• Firkant (+/−): Strømmen hopper straks til maksimum, blir der og vipper først ved omkobling til motsatt side tilbake til maksimum. Aggressiv, hard innbrenning, maksimal kraft til å bryte opp . For tykkere aluminium.

• Sinus (klassisk): Strømmen stiger langsomt og faller langsomt igjen — i pluss- og minushalvperioden. Myk, rolig , ideell for tynt materiale og ømfintlige deler.

• Trekant (+/−): Rask stigning, rask nedgang — i begge halvperioder. Mellomveien mellom firkant og sinus.

De bedre maskinene lar deg til og med kombinere disse karakteristikkene — slik stiller du vekselstrømsveisingen nøyaktig inn på den aktuelle bruken.

Likestrøm: lineær eller pulset?

Ved har du to grunnmoduser. Den lineære brenner med konstant strøm. pendler derimot mellom to verdier: en høy pulsstrøm som smelter materialet, og en lav grunnstrøm som lar badet avkjøles, men holder i live.

Frekvensen — hvor ofte det pulses per sekund — er på mange maskiner justerbar fra 1 Hz til over 2 500 Hz. Ved 1–2 Hz arbeider maskinen som en symaskin: én dråpe, pause, én dråpe. Du ser direkte hvordan sveisen oppstår skjell for skjell. Skrur du opp til 2 500–3 000 Hz, gjenstår bare en ultrahøy piping og en gjennomgående stabil — rene, glatte sveiser med lav varmetilførsel.

TTP: enkeltskuddet

Noen maskiner tilbyr i tillegg TTP (enkeltskudd). Du stiller inn hvor lenge skal brenne — så slukker den av seg selv. Et kort, presist skudd, nesten ingen varme i delen. Ideelt til hefting, for tynne plater og overalt der du ikke vil gi sjansen til å bli stor. På noen maskiner kan enkeltskuddet kombineres med rissetenning — du tenner elektroden nøyaktig der punktet skal sitte. Maksimal presisjon.

Stigning og nedgang: sveising uten fotregulator

Ikke alle har en fotregulator. Med håndtasteren på brenneren kan du stille inn stige- og synketid. Trykker du inn tasteren, kjører strømmen langsomt eller raskt opp til innstilt maksimum — starter mykt, den tynne elektrodespissen skånes. Slipper du, kjører strømmen kontrollert ned igjen, helt til faktisk avslåing. slukker ikke brått, men fyller ut sluttkrateret — ingen sprekkstart i sveisens ende.