Slitsterke stål og panserstål
Armox, Dillidur og Hadfield: harde å ha med å gjøre, kresne ved
AI generated Slitsterke stål som Dillidur og panserstål som Armox er laget for maksimal og . Hadfield-manganstålet herder seg selv under slag. Ved krever hver sort sin egen, strenge varmestyring.
Disse stålene har bare én jobb: å tåle. Slitsterke stål som Dillidur (400–600 HB) tåler abrasjon og steinsprut i gravemaskiner, møller og sjakter. Panserstål som Armox (370–600T) tåler skudd. Og Hadfield-manganstålet er en klasse for seg: Det er seigt og mykt ved levering, men herder overflaten selv under slag og trykk – gjør det til materialet for knuseplater, sporskifter og gravemaskintenner.
Prisen for denne : høye legeringsinnhold og en høy -ekvivalentverdi. Slitsterke stål og panserstål ligger på CEV godt over 0,5 – de danner umiddelbart hard, sprekkutsatt i under . Kunsten er å beherske nettopp denne sonen.
Hver sort krever sin egen strategi. Slitsterke stål (Dillidur) sveiser du med myk-martensittisk, lavlegert tilsats og kontrollert forvarming – sømmen kan være mykere enn , det tar opp spenningene. Panserstål (Armox) krever lav varmetilførsel, for mye varme ødelegger beskyttelsen – de ballistiske egenskapene henger sammen med strukturen. Hadfield-manganstålet er særingen: Det skal IKKE forvarmes og IKKE sveises varmt, ellers skiller karbidene seg ut og stålet blir sprøtt. Her gjelder: sveis kaldt, små strenger, hold emnet kjølig – om nødvendig med vannkjøling mellom.
Felles for alle: Sveisesømmen er nesten alltid det mykeste punktet i systemet. Det er med vilje – en duktil søm fanger opp i stedet for å sprekke.