Ødeleggende materialprøving
Strekkprøve, slagseighetsprøve, — hva prøvene egentlig avslører
AI generated Ødeleggende prøving betyr at prøven blir ødelagt, men til gjengjeld gir den harde tall. Strekkprøven måler styrke og forlengelse, slagseighetsprøven , motstanden mot inntrengning. Nettopp disse verdiene står i hvert datablad — og i hver sveiseanvisning.
Destruktiv prøving betyr: Man ofrer en prøve for å få harde tall. Disse tallene er språket i materiallæren — de står i hvert datablad, hvert sertifikat og hver sveiseforskrift. Tre prøvinger må du kunne lese.
. En standardisert prøve (oftest tvers over sveisen) trekkes sakte fra hverandre til den ryker. Da måler man tre verdier:
• (Re): spenningen der materialet begynner å deformeres permanent. Den viktigste styrkeverdien.
• (Rm): spenningen der prøven bryter. Alltid høyere enn .
• (A): hvor mye prøven har strukket seg før brudd — målet for formbarhet. Sprø materialer strekker seg knapt, seige strekker seg mye.
Ved er strekkprøven tvers over sveisen standardbeviset: Sveisen må minst nå styrken til . Ryker prøven ved siden av sveisen i , er det bra; ryker den i sveisen, var tilsettmaterialet for svakt.
. En prøve med innskåret hakk slås i stykker med en pendelhammer. Man måler i joule — energien bruddet sluker. Jo flere joule, desto seigere. Temperaturen er avgjørende: Mange stål er seige ved romtemperatur, men blir sprø i kulde. Overgangstemperaturen, der faller, er nøkkelverdien for lavtemperaturapplikasjoner (kryo, utendørs om vinteren).
. Et inntrengningslegeme (diamant eller kule) presses med definert kraft inn i materialet; størrelsen på inntrykket gir . Vanlig er Vickers (HV), Rockwell (HRC/HRB) og Brinell (HB). Ved måles som en linje over → → . Maksimalverdien i er et sentralt akseptkriterium — for hard betyr og sprekkerisiko.
Alle tre prøvingene sammen gir bildet: styrke (strekkprøve), (slagprøve) og herding (). Den som leser disse tallene, forstår hvert materialsertifikat — og vet om en sveis virkelig duger.