Diffraksjonstid-metode
Diffraksjonstid-metoden måler tiden ultralydbølger bruker på å bøye seg ved risspiper. Den bestemmer presist feilhøyder og -dybder uavhengig av reflektivitet.
Fysisk-kjemisk virkningsmekanisme
Ved diffraksjonstidsteknikken arbeider to prober mot hverandre, en sender, en mottar. Ved spissene av en sprekk reflekteres ikke ultralyden, men diffrakteres, og disse diffraksjonsbølgene løper til mottakeren. Fra forskjellen i løpetid mellom signalet fra den øvre og den nedre sprekk-spissen beregner apparatet dybdeplassering og høyde på feilen. Fordi teknikken bruker diffraksjon og ikke ekko, er den nesten uavhengig av hvor gunstig feilflaten står i forhold til lydstrålen.
Metallurgisk relevans og risiko ved sveising
Nettopp deri ligger fordelen sammenlignet med den klassiske ekkommetoden: En brattstilt, dårlig reflekterende sprekk blir likevel funnet. Derfor brukes teknikken på høyt belastede sømmer og der hvor vurdering av sprekkvekst er viktig. Dens begrensninger ligger rett under overflaten og ved roten, fordi sender- og bakveggsignalet der overdekker indikasjonen.
Verkstedpraksis og handlingsinstruksjoner
Prøvefrekvens, probevinkel og avstand tilpasses veggtykkelse og materiale, vanligvis noen megahertz. Bølgelengden stilles ikke inn, den følger av frekvens og lydhastighet: ved 5 MHz i stål ligger den i området rundt én millimeter, og finere enn det kan ikke oppløses. Før prøvingen stilles apparatet inn på en referansekropp med kjente feil, og overflaten må gi jevn kobling. Bare kvalifisert personell kan evaluere.