Desoksidasjon
Desoksidasjon binder oppløst oksygen i metalsmelta til sterkt oksygenaffine elementer som silisium, mangan eller aluminium. Disse oksidene stiger opp og skilles ut som slagg. Uten desoksidasjon oppstår porer og sprø inneslutninger i sveisestrengen.
Fysisk-kjemisk virkningsmekanisme
I flytende stål er oksygen løst opp atomært. Ved størkning synker løseligheten for oksygen brått. Oksygenet vil unnslippe som gass eller binde seg til jern og danne jernoksid. Begge deler skader sveisestrengen. Ved desoksidasjon tilsetter man elementer med høyere oksygenaffinitet, for eksempel silisium, mangan eller aluminium. Disse elementene binder oksygenet umiddelbart som faste eller flytende oksider. Oksidene stiger opp på grunn av lavere tetthet og skummes av som slagg. Slik blir nesten ikke noe fritt oksygen igjen i stålet.
Metallurgisk relevans og risiko ved sveising
Uten tilstrekkelig desoksidasjon dannes gassbobler ved størkning. Disse porene svekker strengen og kan føre til lekkasjer. Samtidig oppstår harde, sprø oksidinneslutninger som virker som kjerver og reduserer seigheten. Ved dynamisk belastning brekker slike strenger tidlig. For mye desoksidasjonsmiddel er også skadelig: Overskuddet av silisium eller mangan forskyver strukturen mot høyere hardhet og kan fremme varmesprekker.
Verkstedpraksis og handlingsinstruksjoner
Praktikere velger tilsetningsmaterialet etter grunnmaterialet og overflaten. For ulegert stål tar man tråd eller stavelektrode med tilstrekkelig mangan og silisium (f.eks. G3Si1 med 1,5 % Mn og 0,8 % Si). Ved rustne eller glødeskallede plater øker man desoksidasjonsandelen eller rengjør strengflanken mekanisk på forhånd. Slagget må fjernes fullstendig etter hvert lagbytte, slik at ingen oksider blir innestengt.