Hardmetallkule
En hardmetallkule består av wolframkarbid i en kobolt-bindefase. Den brukes som inntrengningslegeme ved Brinell-hardhetsprøving. Den ekstremt høye trykkfastheten hindrer at kulen deformeres under prøvingen – slik måler man alltid den virkelige hardheten til materialet.
Fysisk-kjemisk virkningsmekanisme
Kulen består av wolframkarbidkorn (WC) i en seig koboltmatrise. Wolframkarbid er ekstremt hardt (hardhet omtrent 1500–2000 HV) og har svært høy trykkfasthet. Ved Brinell-testen trykker man kulen med definert kraft inn i arbeidsstykkets overflate. Kulen deformeres praktisk talt ikke. Avtrykket som oppstår viser bare den plastiske deformasjonen av det prøvde materialet. Ut fra diameteren på det varige avtrykket beregner man Brinell-hardheten (HBW).
Metallurgisk relevans og risiko ved sveising
I sveisesømmer og varmepåvirket sone oppstår ofte harde strukturer som martensitt. Disse sonene kan nå hardhetsverdier over 450 HBW. En stålkule ville deformeres plastisk på disse harde stedene. Avtrykket blir større, den målte hardheten blir for lav. Man overser da sprøe soner og vurderer sveiseforbindelsen feil. Hardmetallkulen forblir formstabil også ved høy hardhet og gir pålitelige verdier. Risiko: En skadet eller slitt kule fører til feilaktige målinger. Derfor sjekk før hver måleserie.
Verkstedpraksis og handlingsinstruksjoner
Bruk alltid hardmetallkule når forventet hardhet ligger over 450 HBW (typisk for martensitt i sveisesømmer). Sjekk kulen før bruk for sprekker, flatklemming eller utbrudd. Bytt skadde kuler umiddelbart. Hold prøvekraft, kulediameter og belastningstid nøyaktig etter norm (f.eks. 10 mm kule, 29,42 kN prøvekraft, 10–15 s belastningstid). Bruk korrekt diameter på avtrykket for beregningen. Dokumenter symbolet HBW, ikke HB. Kalibrer hardhetsprøvemaskinen regelmessig med sertifiserte hardhetsreferanseplater.