Kleinlasthårdhetsprøving
Kleinlasthårdhetsprøving lager med lav prøvekraft et lite, nøyaktig målbart avtrykk i materialet. Slik måler prøvetakeren hårdheten punktvis i smale soner – for eksempel i varmepåvirket sone i en sveis. En høy hårdhetsverdi viser der glasshard, sprekkutsatt martensitt.
Fysikalsk-kjemisk virkningsmekanisme
Ved mikohardhetsprøving trykker prøveren en diamantpyramide med definert, lav kraft ned i overflaten. Kraften ligger typisk mellom 1,961 N og 29,42 N. Inntrengeren etterlater et bitte lite, pyramideformet avtrykk. Prøveren måler diagonalene i avtrykket i mikroskop. Ut fra avtrykkets areal og prøvekraften beregner han hardheten. Den lille kraften gjør at avtrykket blir svært flatt og lokalt begrenset. Metoden skader komponenten nesten ikke og tillater målinger direkte i smale struktursoner.
Metallurgisk relevans og risiko ved sveising
Hardheten i sveisesonen viser strukturen og dermed sprekkrisikoen. Ved sveising oppstår det ofte harde strukturer som martensitt i varmepåvirket sone. For høy hardhet – over 350 HV for ulegert stål – betyr sprøtt materiale og høy kaldsprøkkfare. Også oppherding i sveisemetallet eller i innblandingssonen peker på kritiske avkjølingshastigheter. Bare med punktnøyaktig hardhetsmåling kan slike faresoner påvises sikkert. En grov måling på komponenten overser lokale hardhetsforskjeller.
Verkstedpraksis og handlingsregler
For sveisesømmer egner mikohardhetsprøving seg med Vickers-inntrenger og prøvekrefter fra HV0,5 til HV3. Prøveren sliper og polerer målestedet på tvers av sveisesømmen. Han setter minst tre avtrykk per sone: sveisemateriale, varmepåvirket sone og grunnmateriale. Prøvekraften holder han konstant i 10 til 15 sekunder. På ulegert stål tyder hardhet over 350 HV på martensitt. Da må sveiserøren forlenge avkjølingstiden t8/5 – for eksempel ved forvarming eller høyere strekkenergi. Etter varmebehandling sjekker han på nytt om hardheten er sunket under grenseverdien.